Joda. Det er en svært omfattende grunnlovsendring som det voteres over på mandag. Den grunnlovfestede oppdragelsesplikten i evangelisk-luthersk tro, den formelle status som «Statens offentlige Religion», kongens status som overhode i Den Norske Kirke, bestemmelsen om at halve regjeringen må være medlem av Den Norske Kirke, regjeringens tilsettings- og avskjedigelsesrett av geistlige embedsmenn og de særskilte reglene om hvilke statsråder som kan behandle kirkesaker avskaffes.

Dette endrer radikalt på det formelle forholdet mellom kirken og staten. Likevel er ikke dette en skilsmisse. Dette er et «åpent forhold». Kirkeloven beholdes, men endres og forsterkes. Organisering, vedtaksmyndighet til ulike organer og tilsettingsregler reguleres av Kirkeloven, som særskilt lov. Dette gjøres ikke for andre institusjoner i det sivile samfunn. Heldigvis. Stortinget sier til og med at de vil komme tilbake med forslag til ny lov om valgordningen i Den Norske Kirke. Det er ingen andre trossamfunn der valgordningen lovfestes av en annen forsamling enn av trossamfunnet selv. Heldigvis.

Det er heller ingen andre organisasjoner, institusjoner, trossamfunn eller virksomheter som får ha valg og informasjonsmateriale i valglokalene ved kommune- og fylkestingsvalg. Heldigvis. Og det burde heller ikke Den Norske Kirke ha anledning til. Det hadde vært interessant å ha samme praksis med andre historiske og kulturelt viktige organisasjoner.Burde LO, Bondelaget, Venstre og Noregs Mållag kunne stille opp med opplegg for sine medlemmer i valglokalene? Burde LO, Bondelaget, Venstre og Noregs Mållag sine vedtekter, valgregler og tilsettingsordninger styres gjennom særlover vedtatt i stortinget?Og er det en skilsmisse når den ene parten fortsatt skal regulere den andre partens selvstendige væren og virke?  Jeg vil si nei.

En stat, som Norge, vil for å regulere statsstøtte og viktige menneskelige anliggender som gravferd, måtte ha et lovverk for forholdet mellom staten og trossamfunnene, men nøkkelordet i en religionsnøytral stat bør vel være «ett lovverk» med to t-er, ikke særskilte lovverk for enkelttrossamfunn. Det gjør at Den Norske Kirke både har en særstilling for Staten sammenliknet med øvrige trossamfunn og at Den Norske Kirke fortsatt har en like forpliktende binding til Staten som til medlemmene og Gud. Det hadde vært prinsipielt mer riktig, for å sikre et reelt skille mellom kirke og stat å regulere kirkens oppgaver gjennom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna». Gravferdsloven er allerede en egen lov, så det ville vært ivaretatt der.

Kongen skal fremdeles måtte bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Ikke bare er det for oss som er opptatt av formaliteter alarmerende at kongen selv leverte høringsuttalelse i et grunnlovsforslag og at det med den begrunnelse blir tatt til følge av stortingsflertallet. Det er også alarmerende at vi i Norge skal ha full religions- og trosfrihet for alle unntatt en person og dens nærmeste arvinger, Kongen. For meg er det fint og menneskelig at kong Harald V har et sterkt og inderlig forhold til sin tro og til Den Norske Kirke, men det hadde ikke gjort meg noe om han ikke hadde det. Og det burde han hatt lov til å ha, og til å vise i offentligheten, som alle oss andre og som alle andre med fremtredende stillinger i staten Norge.

Forholdet mellom Den Norske Kirke og Staten blir vedtatt på mandag. Til det bedre, men fortsatt legger Staten nesa si litt for mye opp i hva kirken gjør og kongen har fortsatt ikke den grunnleggende menneskerett det er å selv kunne velge sin tro og sin praktisering av denne.Hadde Kirken og Staten vært venner på facebook så hadde det stått ”The Church of Norway” and “The Kingdom of Norway” is now in a open relationship and it’s complicated.

”Traktorer stenger veiene. Som å våkne opp i Frankrike, men uten croissantene,” twitret Torbjørn Røe Isaksen mandag. Tilfeldighetene ville det til at jeg faktisk våknet opp i Frankrike samme dag, med både croissanter og flyt i trafikken. I slående kontrast til nær-anarkiet det meldtes om i deler av hjemlandet.

Norsk landbrukspolitikk er en pussig konstruksjon, dyr og dårlig for både bønder og forbrukere. Utviklingen går i retning færre årsverk, færre bedrifter og mer effektivisering, selv om det årlig kreves betaling i dyre dommer for å hindre akkurat dette.

Er det noen andre enn bøndene selv som har interesse av denne årlige øvelsen, og fortsatt å punge ut med subsidier til verdens mest subsidierte landbruk?

Ja, Arbeiderpartiet. Argumentet kommer fra Chr. Anton Smedshaug, leder for Landbrukets utredningskontor, i Dagsavisen 16. mai: Hold igjen på pengene til landbruket, og mist bøndenes stemmer til høyresiden.

På tide med et krasjkurs i simpel public choice-teori.

Smedshaug påpeker at agrarpartier i resten av Vesten er i næringspolitikk og verdisyn typisk er mer høyreorienterte.  I Norge har det tidligere Bondepartiet, nå Senterpartiet, siden 2000-tallet valgt å samarbeide mot venstre, , selv om partiet historisk har samarbeidet i sentrum eller til høyre. Senterpartiets ledelse har de siste valgenes retorikkrus utviklet en noe sterkere sosialdemokratisk eller rødgrønn identitet, men politisk er det en sak som trumfer alle andre for partiet, og det er landbruks- og distriktspolitikken.

Der forventer de mer gehør til venstre enn til høyre, men denne ukes konflikt vitner om en gruppe det er umulig å tilfredsstille med dagens system. Om de ikke får det som de vil i kampen om subsidier og tollmurer verken til venstre eller høyre, forsvinner også én viktig forutsetning for venstredreiningen. Kreftene som kjemper for endring i borgerlig retning er allerede sentralt plassert.

Og et mindre regulert landbruk, sier Smedshaug med henvisning til Sverige, skaper ”entreprenørbønder” og flytter deres politiske sympatier gradvis mot høyre. I Sverige støttet 80 pst. av bøndene de borgerlige i 2010. For i Sverige tilhører bøndenes parti, Centerpartiet, den borgerlige Alliansen.

Navarsete gjør selvsagt det hun kan for å sørge for blide bønder. Nettopp derfor rettes advarselen om bøndenes flyktige stemmer ikke til Sp, men deres partnere. Som Smedshaug spør: ”Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet villig til å gi nødvendige konsesjoner på å holde på denne alliansen?”

Public choice-teori dominerer ikke akademisk pensum, hvilket også preger mye av den offentlige elitens samtaler om politisk motivasjon. Public choice ligger i grenselandet mellom statsvitenskap og økonomi, og anser, med det som foraktfullt kalles reduksjonisme, aktører for primært å være drevet av egeninteresse, rasjonalisme og nyttemaksimering.

At politikere og partier er drevet av rasjonell egeninteresse krever det ingen akademisk bakgrunn for å forstå. Tvert i mot, i folkedypet er dette en gjengs oppfatning, som snarere glemmes på universitetene. Der fôres studentene med velmenende og ideologier, og lærer seg å finne de gode løsninger på verdens problemer. Historiens kyniske ledere oppdras man til å anse som umoralske råtne epler, snarere enn typiske politikere i atypiske situasjoner.

Dette er selvsagt en forenkling i bildet av public choice, men dette korte poenget er det essensielle: I offentlige samtaler glemmes ofte, eller anses det som ufint å påpeke, partiers mulige vilje til å gå på akkord med nasjonens beste, for oppslutningens skyld.

Ap er avhengige av holde et skjørt Sp i den rødgrønne folden. Generøsitet og ettergivenhet for bøndenes krav i landbruksoppgjøret, er det beste, om dyreste, virkemiddelet. Implikasjonen som kan trekkes av dette: Dagens landbrukspolitikk og skyhøye subsidier kan være prisen Ap må, og bør, betale for å beholde regjeringsmakt.

Ap gir neppe etter i denne runden, så godt har de bundet seg til masten – og bøndenes selvdestruktive PR-stunt gjør det lettere med stø kurs. Nationens mangelfulle undersøkelse på mandag indikerte at bøndenes krav møter lite sympati blant Aps velgere. Men neste år er det regjeringsmakten som står på spill, og da må flere hensyn tas.

Et public choice-perspektiv på partipolitikken er sjelden flatterende for noen. Men det er forskjell på god og dårlig politikk, og å finne partienes mest kyniske strategiske muligheter, åpner også muligheter for velgere og politikere. For dagens landbrukspolitikk er lite bærekraftig. Derfor bør velgerne vite at noen partier har større egeninteresse i å beholde den, enn andre.

Og høyresiden bør, når bøndene rasler med sablene i protest mot mulige landbrukskutt, se på erfaringene fra utlandet. Innen statsvitenskapen snakkes det om hvordan policies produce politics: Politiske reformer påvirker det politiske landskap, former interessegrupper og maktstrukturer. Subsidier og statlige overføringer som ikke er objektivt sett fornuftige, vil skape grupper som mottar  dem, tilpasser seg og har interesse i at de opprettholdes. Om de avvikles, vil landskapet endres, disse gruppene må endre seg til det nye landskapet, og måtte redefinere sin egeninteresse. Å reformere landbruket og legge til rette for et bærekraftig landbruk, holdt oppe mer av entreprenørskap og mindre av subsidier, kan skape en kultur i landbruket og nye politiske interesser, som i langt større grad belønner Høyre. Frykt for straff for radikale reformer vil, om de blir gjennomført, på sikt vise seg å være ubegrunnet. Snarere enn noe subsidiemaraton mot Ap, i kamp om Sps gunst, kan reform og liberalisering best tjene partiet.

”Mange grunner til å vinne valget på nytt i `13. Tanken på å bli opposisjonspolitiker er en av dem,” twitret Torgeir Micaelsen, finanskomiteens leder, skamløst ærlig om makten og posisjonenes egenverdi. Vi får huske dette når neste års landbruksoppgjør kommer, i valgåret 2013. Makt kan ha en dyr pris.

Twitter: @FredrikESP

Innvandrere får ikke jobb på grunn av fremmede navn på CV og søknad. Et eksempel fra en undersøkelse Perduco AS har utført for IMDi blant 2000 ledere i private bedrifter og 500 ledere i offentlige virksomheter, konkluderer med arbeidsgiverne mener personer med innvandrerbakgrunn tilfører norsk arbeidsliv viktig kompetanse, men samtidig er det mange som sier at fordommer blant arbeidsgivere er en viktig årsak til at innvandrere ikke får jobber som står i forhold til deres faglige kvalifikasjoner. Nylig viste også forskningsarbeidet til Arnfinn H. Midtbøen og Jan Rogstad ved ISF, Diskrimineringens omfang og årsaker: etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv, at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju reduseres i gjennomsnitt med om lag 25 prosent dersom søkeren har et utenlandsk klingende navn sammenlignet med identisk kvalifiserte søkere med majoritetsbakgrunn.

Ansettelse av innvandrere handler om å ta sjansen, ofte er et møte eller et intervju noe helt annet enn en søknad. I mitt tilfelle som arbeidsgiver har jeg vært glad for at jeg tok sjansen. Da jeg skulle ansette arbeidstakere, fikk jeg mange søknader, både fra nordmenn, europeere og ikke-vestlige. Flere av søknadene fra ikke-vestlige var millimeter fra å havne i søplebøtten. Navnene var fremmede og norsken var ganske dårlig. Men i en av de svakeste i form, fikk likevel innholdet og erfaringen meg til å kalle inn på intervju. Vedkommende var hos meg  helt til jeg solgte virksomheten. Den muntlige norsken var utmerket, kun med en aksent som i praksis ikke spilte noen rolle. Denne første ansettelsen førte til at jeg fikk et nettverk av innvandrere som ansatte i løpet av de årene jeg drev. Jeg har ikke angret på noen av ansettelsene, og selv om jeg innledningsvis i mine bekjennelser skrev at jeg kanskje ikke hadde tatt sjansen på å starte egen virksomhet, hadde jeg helt sikkert tatt sjansen på å ansette innvandrere.

Ikke overraskende er språkkunnskaper vesentlig for å bli integrert på det norske arbeidsmarkedet. Manglende språkkunnskaper er dermed en av de viktigste grunnene til at en innvandrer ikke forbedrer sin arbeidssituasjon eller får fullt utbytte av sin arbeidskompetanse eller arbeidsinnsats. Språk læres ved å praktisere, men da må innvandreren få sjansen. Selvsagt, men vanskelig? Mer krevende enn å ansette en nordmann? Ikke nødvendigvis, bak et vanskelig navn og litt ubehjelpelig språk, kan det skjule seg store jobbferdigheter og dyktige ansatte.

Les tidligere innlegg i denne serien her.

En engelsk versjon av dette intervjuet er også tilgjengelig. 

Mona Eltahawy, få artikler i Foreign Policy har skapt så mye opphetet debatt som din artikkel om kvinnehat i Midtøsten – ”Why do they hate us?” – i siste utgave av bladet. For en utenforstående er det slående hvor smertefullt selvkritikk og offentlig skittentøyvask later til å være i mange kontekster. Det er ikke unikt for den arabiske verden; vi ser kanskje noe av det samme i den ilske tyrkiske reaksjonen på enhver diskusjon om folkemordet på armenerne, eller i den forsinkede og halvhjertede russiske unnskyldningen for Katyn-massakren. Hvorfor tror du essayet har skapt så sterke reaksjoner?

– I den arabiske verden er det mange som opplever at regionen lenge har vært et offer for Vesten, og et offer for vestlig intervensjon – fra kolonisering i forrige århundre til ulike invasjoner, som den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Det gir en følelse av sårbarhet, en følelse av at den som bidrar til å skape et negativt bilde av regionen i omverdenen, oppmuntrer utenverden, og særlig Vesten og særlig USA, til å invadere og intervenere. Etter denne litt skrudde teorien er det man gjør når man kritiserer – det jeg gjorde i mitt essay – egentlig å oppmuntre amerikanerne til å invadere. Det blir en automatisk reaksjon, en forsvarsposisjon.

Som skribent ser jeg min rolle som en som stikker der hvor det gjør vondt. 

– Og den er ikke unik for den arabiske verden. Jeg tror vi ser noe av det samme i alle samfunn som opplever at det er sårbart.  I USA er Alice Walkers bok The color purple et godt eksempel. Mange i det afroamerikanske samfunnet i USA var rasende, fordi boken viste frem grove brudd på kvinners rettigheter blant afroamerikanere. Hun skrev om kjønnslemlestelse, vold mot kvinner, motstand mot lesbiske – om mangt som det afroamerikanske samfunnet ikke ønsket belyst, igjen fordi de følte seg sårbare overfor majoritetssamfunnet i USA.

Vil stikke der det gjør vondt
Hva gjør du for å få slike essay, som provoserer mange mennesker, til å være katalysatorer for endring snarere enn noe som leder til polarisering?

– Jeg tror det er mange veier til endring. Som skribent ser jeg min rolle som en som stikker der hvor det gjør vondt. Og det er det jeg har gjort i dette essayet. Selvsagt ønsket jeg å provosere. Da jeg sendte første utkast til redaktøren, skrev han til meg at dette kunne bli en liten bombe. Jeg svarte at jeg ville gjøre flest mulig folk forbannet. Så jeg visste hva jeg gjorde. Jeg har skrevet i 20 år, og jeg vet hvordan man skriver mildt, og hvordan man skriver hardt. Jeg foretrekker ofte å skrive hardt, jeg liker en provoserende og kontroversiell tilnærming, fordi det er en slik type skribent jeg er.

– Det er andre skribenter som har en mer forsonlig tilnærming, ”la oss sette oss ned og diskutere dette, la oss involvere menn og kvinner”. Det er rom for alt det. Men jeg, som skribent, prøver å sparke der det gjør vondt for å komme rundt det jeg oppfatter som den viktigste hindringen for debatt, nemlig fornektelse, og et forsøk på hele tiden å bringe selvkritikk til taushet.

Hva er forholdet mellom skribenter som deg og dem som har en mer forsonlig tilnærming? I Norge frustrerer det meg ofte at debattanter som egentlig deler mange mål, men som har ulike tilnærminger, bruker mye tid på å krangle med hverandre.

– Jeg ser dem av oss som skriver på en provoserende måte som ytterkanten av et spektrum. Jeg bekjemper ytterste høyre fløy, hva enten det er det politiske høyre eller ytterste muslimske høyre. I denne konflikten er jeg på et vis i midten. I dette essayet fokuserte jeg på det ytterste muslimske høyre, og diktaturene som opprettholder kvinnehat. Men man kan også se meg som en som er på en form for ytterste venstre, eller en ytterste liberal fløy, og som ser at mange er på vei til det ytterste høyre, både det ytterste politiske høyre i Europa, og det ytterste muslimske høyre. Da er det jeg, og skribenter som meg, prøver å gjøre å dra spektrumet mot oss, slik at de mer forsonlig innstilte debattantene kan peke på oss og si ”jeg er ikke så gal som Mona”, eller ”Så du Monas essay, herregud! Jeg tror ikke muslimske menn hater oss! – men la oss likevel snakke om dette og dette og hint.”

– Så jeg sparker der hvor det gjør vondt, og så kan noen andre komme og si ”Jeg skal ikke sparke deg, jeg skal bare sette meg ned ved bordet og snakke til deg, men ikke på den fæle måten som Mona snakker på.”

Det er god gammeldags “good cop, bad cop”?

– Ja. Og da er min rolle å være den rabiate, og så kan andre si at, jo, la oss snakke om noen av tingene hun snakker om, men ikke på den rabiate måten. Og det passer meg fint å spille den rollen.

De lave forventningers rasisme
Noen av dine kritikere har hevdet at du ved å fokusere på undertrykkelsen av kvinner mister av synet den mer omfattende undertrykkelsen i arabiske samfunn: Jo, kvinner kan ikke stemme i Saudi-Arabia, men menns stemmer spiller heller ingen rolle; jo, kvinner blir utsatt for vold av menn, men menn er i sin tur ofre for vold begått av regimet. Disse innvendingene peker kanskje i retning av at det er regimene snarere enn kulturen som skal kritiseres. Hva er ditt svar?

Det handler ikke om hvilke stemmer som teller, det handler om at kvinner behandles som barn hele livet.

– Jeg har bodd i Saudi-Arabia i seks år, og har besøkt landet minst tre ganger årlig i ytterligere tolv år. Å fokusere på områder der du kan sammenligne menns og kvinners stilling i et land som Saudi-Arabia, eller på områder der man kan sammenligne kvinnehatet vestlige kvinner og saudiske kvinner utsettes for, er for meg symptomatisk på hvor langt enkelte er villige til å gå for å ignorere de groteske rettighetsbruddene kvinner i Saudi-Arabia utsettes for. Jeg tror ikke det finnes noe annet land som slipper unna med så groteske brudd på kvinners rettigheter. Det handler ikke om hvilke stemmer som teller, det handler om at kvinner behandles som barn hele livet.

– Det som har skjedd i Europa de siste årene er at venstresiden har forholdt seg tause i kulturrelativismens og den politiske korrekthets navn, fordi man ikke har ønsket å gi ammunisjon til det ytterste høyre. På det ytterste høyre er i hvert fall rasismen åpen. Vi kan gjenkjenne denne rasismen, og vi kan ta til motmæle mot den. Men venstresidens rasisme er de lave forventningers rasisme. Den forventer ingenting av meg som muslim.

De lave forventningers rasisme – ”the soft bigotry of low expectations” – det er faktisk et sitat fra George W. Bush.

– En venn av meg var den første som brukte begrepet slik. Hvis Bush sa det først, er det et uheldig sammentreff! Ikke fortell det til noen, ellers vil folk begynne å si at jeg er en neocon!

– Men venstresiden har forventet så lite av muslimer, og har godtatt at mange rettighetsbrudd er ”deres kultur”. Og, vel så viktig, selv når de har hatt høyere forventninger, har så mange av dem kviet seg for å kritisere åpent, fordi de har vært redde for å gi ammunisjon til høyresiden. Og ved å forbli tause har de sviktet muslimske kvinner.

Venstresidens rasisme er de lave forventningers rasisme. Den forventer ingenting av meg som muslim.

– Dette handler ikke om å argumentere for at Vesten er overlegen, det handler om alvorlige brudd på kvinners rettigheter som må fordømmes av alle, men som løses av samfunnene selv.

Det kan synes som hver gang det kommer kritikk av ikke-vestlig kultur, kommer det også et skred av kritikk av kritikken som vil peke på at Vesten også sliter med lignende problemer, for eksempel kvinnehat – slankepress og skjønnhetsidealer, vold i hjemmene og hersketeknikker i politikken; en slags ubendig trang til å skape moralsk balanse i regnskapet.

– Nettopp – jo, det er problemer med kvinnesynet overalt, kanskje bortsett fra i Skandinavia, selv om det fortsatt finnes utfordringer. Jo, kvinnehat finnes overalt, men ikke på samme måte, og i noen land kan du bekjempe det gjennom lovverket, mens i Midtøsten kan du ikke det. Det er ingen moralsk balanse.

Den andre revolusjonen
Noen mener at du fremmedgjør muslimer – både menn og kvinner. Bloggen Loonwatch, som søker å avdekke urimelig islamkritikk i Vesten – skrev at du forsøker å knytte bånd til muslimske kvinner basert på kjønn, samtidig som du angriper andre aspekter ved deres identitet: Rase, religion og kultur. Andre har hevdet at du skyver muslimske menn vekk gjennom å fremstille dem som onde.

– Mye av denne kritikken var forventet. Slikt kommer alltid når man peker på noe som er smertefullt. Det jeg ikke forventet, var all støtten jeg har fått. Og mye av støtten har kommet fra muslimske menn.

Hvordan bedømmer du utsiktene for endring i kjønnsrollemønstre i Midtøsten? Vi hørte fra Mir Ahmad Nasr på Oslo Freedom Forum om hvordan Den arabiske våren har vært ledsaget av en endring i familierelasjoner, en ny vilje til å stille spørsmål ved autoritet, også i familien. Er dette også relevant for kvinners situasjon? Deler du Nasrs optimisme?

– Ja, jeg har vært optimistisk lenge, siden før revolusjonene begynte. Husk at disse revolusjonene ikke har skjedd over natten, det har boblet og sydet i flere året. Ingen våkner opp en morgen og tenker ”hei, jeg tror jeg skal styrte diktatoren som har sittet ved makten 30 år, i dag”. En av de viktigste prosessene har å gjøre med at flertallet av befolkningen er under 30 år. 70 prosent av saudiaraberne er under 30, mens kongefamiliens ledere er over 80 år – det er en enorm forskjell. Inn i dette bildet kommer internett. Unge kvinner og menn som har hatt tilgang til internett, har de siste årene brukt nettet til å utfordre autoriteter. Og ved å gjøre det har de skapt et rom for seg selv der de opplever at det spiller en rolle hva de gjør, og de tok den følelsen av å spille en rolle ut på gaten, og de gjennomførte en revolusjon.

Om samtalen eies av det ytterste høyre blir det lettere å undertrykke de viktige stemmene internt i disse miljøene, de stemmene som prøver å endre og gjøre ting bedre.

Og du tror det også vil manifestere seg i form av kamp for kvinnerettigheter?

– Ja, selvfølgelig. Ikke glem alle kvinnene som ble utsatt for seksuelle overgrep ved revolusjonens frontlinjer, i Egypt, i Jemen, i Syria, i Bahrain; etter å ha utkjempet en revolusjon side om side ved menn kan disse utrolig modige kvinnene aldri gå tilbake slik det pleide å være. Det er derfor jeg nevner Samir Ibrahim, den modige aktivisten som ble utsatt for såkalte ”jomfrutester” etter at militæret brøt opp Tahrir-plassen under revolusjonen. Hun prøvde å gå til sak mot militæret. Kan du forestille deg det, en 25 år gammel kvinne, fra det sydlige Egypt, fra en svært konservativ bakgrunn, som jobbet som selger før krigen – hun saksøkte militærjuntaen, og sa at det de gjorde mot henne var galt! Kvinner som henne kommer ikke til å akseptere å gå tilbake til slik ting pleide å være, og de kommer ikke til å akseptere noe annet enn full frihet.

– Det jeg prøver å gjøre i essayet mitt, er å si at kvinner som Samir nå har to revolusjoner som begge må fullføres: Revolusjonen mot regimet, som undertrykker alle; men også en revolusjon nummer to mot et samfunn som undertrykker oss som kvinner.

– Da jeg ble slått, arrestert og utsatt for seksualisert vold, var jeg sammen med en mannlig venn. Han ble også slått og arrestert, så ja, regimet slo oss begge to. Men etter å ha blitt sluppet fri møter jeg fortsatt et kvinnefiendtlig samfunn og krenkelser av mine rettigheter som han ikke møter. Der ligger den andre revolusjonen.

Hva er forskjellene og likhetene i utfordringene vi har med å snakke om kvinnehat i Midtøsten og å snakke om kvinnehat i arabiske og muslimske miljøer i Europa og USA? I Midtøsten er arabisk kultur dominant. Du sa innledningsvis at selvkritikk i Midtøsten for ofte blir tolket som nærmest en invitasjon til invasjon. Det er en urimelig tanke. For å oppnå endring må negative holdninger til kvinner møtes med styrke. Men i Vesten, hvor muslimer og arabere er minoriteter, er situasjonen også slik at de ofte møter stereotypier og intoleranse fra elementer i majoritetssamfunnet. Hvordan snakker vi om disse spørsmålene på en måte som ikke gir grobunn for illiberale tiltak mot muslimer generelt?

– Man balanserer alltid på en line i disse spørsmålene, og balansepunktet er ulikt i Vesten. Når jeg blir beskyldt for å nøre opp under islamofobi når jeg snakker om bruddene på kvinners rettigheter, er det også fordi det finnes reelle grunner til å bekymre seg for islamofobi i Vesten. Men det kan ikke implisere at vi ikke skal snakke om rettighetsbruddene i muslimske miljøer. Jeg tror den beste måten å gjøre det på er å finne samtalepartnere i disse miljøene slik at man kan starte en samtale som alle kan delta i.

– Men det har vært et problem at det ytterste høyre har vært mest aktive i å snakke om brudd på kvinners rettigheter, barns rettigheter, eller om hvordan alternative meninger undertrykkes; og altfor mange andre har gått i forsvarsposisjon, og ikke ønsket å delta i samtalen. De har ønsket å forsvare muslimer – men det fører ikke til noe godt.

Og hvordan skal vi finne disse samtalepartnerne?

– Man må finne folk som jobber i miljøene, og som forstår at det ikke hjelper noen å fornekte problemer – og det finnes. Det kan for eksempel være sosialarbeidere, som forstår at vold i hjemmene, om vi ikke tar tak i det, kan være dødelig, og er en trussel mot kvinner og barn. Finn dem, fordi miljøene kan stole på dem, og fordi de har tillit til å være en bro mellom muslimske miljøer og storsamfunnet. Og gjennom dem kan man finne de stemmene i miljøene som kan bringe endring, fordi dette er en samtale som må eies av det ytre høyre. For om samtalen eies av det ytterste høyre blir det lettere å undertrykke de viktige stemmene internt i disse miljøene, de stemmene som prøver å endre og gjøre ting bedre.

Mangfold av muslimske stemmer
Etter 11. september opplevde vi til dels at radikale identiteter har blitt tydeligere blant europeiske muslimer. Samtidig har det kommet til nye identiteter, ofte definert av forholdet til islam, på det ytre politiske høyre. Man kunne si at debatten om islam endelig tok til. Før 11. september tenkte mange nordmenn knapt nok over at det var muslimer i Norge. Det var pakistanere, det var marokkanere, men i mindre grad tenkte vi at det var muslimer. Men så opplevde vi 11. september, og vi fikk karikaturstriden, og plutselig hadde man en debatt. Og av forståelige grunner gikk mange i forsvarsposisjon i den debatten. Samtidig har også mer liberale, vestlige muslimske identiteter begynt å tre frem. De siste tre–fire årene har debatten om islam i økende grad vært karakterisert av en differensiering blant de muslimske stemmene som deltar. Du har snakket om at det ytterste høyre har monopolisert debatten om islam, men ser det ikke ut som vi går i riktig retning her?

– Jo, jeg tror vi går i riktig retning. Mange i Vesten ble introdusert til islam gjennom svært smertefulle episoder. Den første gangen amerikanere ble klar over at deres naboer var muslimer, var 11. september. Så introduksjonen var til det verste eksempelet på vold i religionens navn. Det var en dårlig start på samtalen om islam, og den var preget av at mange gikk i forsvarsposisjon, og et av resultatene har vært at muslimer har vært med på å dysse ned dissenterende stemmer innad i miljøet, alt for å opprettholde en forenet front. Men en forent front er ikke til hjelp for noen, fordi det ender med å kvele det mangfoldet som er nødvendig for at et miljø skal ha en sunn utvikling. Ikke bare det, et mangfold av stemmer er en styrke for muslimske miljøer i Vesten, også fordi det er den beste måten å motvirke stereotyper på, den beste måten å motvirke bildet av vi er en monolittisk gruppe på.

bin Laden døde symbolsk allerede før han ble drept av amerikanerne i fjor.

– Jeg tror revolusjonene vi nå ser i Midøsten og Nord-Afrika kan være en positiv reintroduksjon til islam for mange i Vesten, fordi de viser at Osama bin Laden-modellen for endring har slått feil. Ingen var ute i gatene og ropte etter Al-Qaida. Så bin Laden døde symbolsk allerede før han ble drept av amerikanerne i fjor. Selv i Jemen, hvor Al-Qaida avdeling på den arabiske halvøy har stått sterkt, var demonstrantene fredelige og ubevæpnede, og de ropte ikke Al-Qaida-slagord. Så denne reintroduksjonen til islam, til andre typer av islam, tydeliggjør endelig at det finnes et mangfold av muslimske stemmer.

Hva vil være islams rolle fremover i Midtøsten? På Oslo Freedom Forum hørte vi den marokkanske journalisten Ahmed Benchemsi, som sa at vi vil se ulike stadier i utviklingen av demokratiske regimer i Midtøsten, og at det er naturlig at Det muslimske brorskapet, som den eneste organiserte opposisjonsgrupperingen i de gamle autoritære regimene, vil spille en viktig rolle på det stadiet vi er nå. Samtidig gir dette stadig et sterkt incentiv for mer sekulære politiske krefter til for første gang å organisere seg som demokratiske politiske bevegelser.

– Jeg er ingen fan av Det muslimske brorskapet. De har vært i parlamentet i Egypt siden november, og har ikke klart å levere på de fleste spørsmålene som var viktige for deres velgere. Men alt før parlamentsvalgene tenkte jeg at det som nå skjer med Brorskapet etter revolusjonen, kan vise seg å være begynnelsen på slutten for dem i deres nåværende form. Tidligere kunne nemlig Brorskapet alltid spille offerkortet: De sa ”Mubarak fengsler oss, Mubarak torturerer oss, han lar oss ikke delta i valg”. Men de er ikke lenger ofrene. De har en majoritet i parlamentet. Offerkortet kan ikke lenger spilles.

– Det muslimske brorskapet har hatt en ideologi, men ideologien er nå blitt tranformert og blitt et politisk parti, Frihets- og rettferdighetspartiet. Og Brorskapet må bestemme seg: Er de en ideologi eller er de et politisk parti? Når du etablerer et politisk parti, vil du bli skitnet til av politikken. De kan ikke på samme måte fremstille seg som moralsk overlegne, fordi de er nødt til å inngå kompromisser. Å finne sin plass i dette landskapet vil være den største prøven Brorskapet er blitt satt på. Og hvordan vil brytingen i den politiske gjørmen påvirke bildet folk har av Brorskapet? Det pleide å fremstille seg i et nærmest mystisk lys, og med slagord som ”islam er løsningen”, slagord som aldri egentlig betydde noe – hvordan vil folk nå oppfatte slike slagord? Det er en positiv utvikling her.

 Brorskapet må bestemme seg: Er de en ideologi eller er de et politisk parti? Når du etablerer et politisk parti, vil du bli skitnet til av politikken. De kan ikke på samme måte fremstille seg som moralsk overlegne.

Hva tenker du om den liberale opposisjonen? Har de begynt å organisere seg på en meningsfull måte?

– Det var ikke overraskende at Det muslimske brorskapet gjorde det bra i valget. De var den eneste organiserte gruppen, de hadde velledige institusjoner, de leverte sosiale tjenester som regimet ikke leverte, og, vel så viktig, regimet kunne ikke stenge moskeene, og Brorskapet brukte moskeene som politiske talerstoler. Andre politiske grupper kunne ikke bruke moskeene slik, og de fleste andre plattformer var kontrollert av regimet. Men andre politiske grupper leverte heller ikke sosiale tjenester til de fattige og vanskeligstilte.

– Men hvis vi tenker fem eller ti år fremover i tid, endrer bildet seg. Ikke-islamistene innser nå at de må begynne å forberede seg på neste valg. Så Egypt forblir spennende, og jeg forblir optimist, fordi jeg ser fem og ti år fremover i tid. Det vil være et salig rot de neste fem og kanskje ti årene. Men ved neste valg, så lenge vi garanterer at det vil bli et valg, vil den politiske sammensetningen bli helt annerledes, fordi flere partier vil være forberedt på valgene.

– Ifølge en meningsmåling som kom for ikke lenge siden, svart 45 prosent av dem som stemte for Det muslimske brorskapet ved valget, at de ikke ville gjøre det igjen. Brorskapet er en disiplinert organisasjon, og medlemmene vil fortsette å stemme på dem; med det er ikke mer enn kanskje 10–15 prosent av befolkningen i Egypt. Og resten av dem som stemte på dem, men som ikke tilhører bevegelsen, har sett hva de har gjort, og har blitt skuffet. Det muslimske brorskapet snakker ikke med troverdighet om å skape jobber, om å fikse økonomien; de snakker ikke om å stille dem som drepte egyptere under revolusjonen til ansvar. Så egyptere spør seg selv hvorfor de stemte på Brorskapet.

Egypt forblir spennende, og jeg forblir optimist, fordi jeg ser fem og ti år fremover i tid.

En ny rolle for islam i Egypt
Hvordan ser du på islams rolle i alt dette? Kan islam spille en konstruktiv og positiv rolle? Må mainstream islam i så fall endre seg for å spille en slik rolle? Og er islam i ferd med å endre seg?

– En jeg misliker, er når folk sier: ”Om vi bare praktiserte ekte islam, ville alt bli bra.” Det finnes ikke noe slikt som ekte islam. Det er 1,5 milliarder muslimer i verden, og det er 1,5 milliarder islamer. Hver eneste muslim, som identifiserer seg som muslim, bærer i seg en egen form for islam. I et land som Egypt, hvor islamistene har 70 prosent av setene i parlamentet, er det mange i opposisjonen som forstår at de kanskje må bruke et religiøst språk for å argumentere mot islamistenes budskap, for å appellere til den jevne egypter, som har sans for et religiøst budskap.

– Og de som bruker religion for å fremme slike verdier, finnes. Generalsekretariatet til en bevegelse som jeg tilhører, som heter Musawah, åpner snart i Kairo. ”Musawah” er det arabiske ordet for likhet. Denne bevegelsen startet i Kuala Lumpur i Malaysia i 2009, og det er en bevegelse som slåss for likhet og rettferdighet i muslimske familier. Målet er særlig familielov i majoritetsmuslimske land og i muslimske miljøer som har tilgang til muslimske forliksråd i land som Storbritannia og USA.

– Familielov er ofte det eneste rettsområdet i majoritetsmuslimske land som fortsatt er underlagt religion. Og for utviklingen på dette feltet vil religion spille en rolle. I Egypt, for eksempel, er hele rettssystemet blitt modernisert, bortsett fra familielov. Hvis du for eksempel er kristen, må du rette deg etter kirkelige lover om ekteskap og skillsmisse. Det innebærer at koptisk kristne i Egypt ikke kan skille seg, siden kirkeloven ikke tillater det. Noen ganger konverterer kristne til islam for å skille seg, og blir så kristne igjen, drevet av desperasjon etter å skille seg. Muslimer, på den annen side, er underlagt Egypts fortolkning av islamsk lov. Her kan en mann si til en kvinne tre ganger at de er skilt, og så er de skilt. Men det er etter den samme religiøse loven at en mann arver dobbelt så mye som en kvinne.

– Musawah forsøker å bekjempe diskriminering og urettferdighet mot kvinner i familielov. En av deres tilnærminger kalles islamsk feminiske. Jeg er ikke en islamsk feminist – jeg er muslim, og jeg er feminist, men ikke en islamsk feminist. Jeg begrunner ikke min feminisme med islam. Jeg pleide å gjøre det, men ble lei av å leke ”mitt vers mot ditt vers”. Jeg ville si ”dette verset kan tolkes slik”, og så ville mine motstandere si ”nei, det burde tolkes slik”, og jeg ble lei av det. Jeg er en feminist, og baserer det på sekulære argumenter, og jeg er også muslim, men jeg vil ikke krangle dag ut og dag inn om tolkningen av hvert vers i koranen.

– Men noen av dem som er aktive i Musawah bruker slik nytolkning, og lar tekstene tolkes av progressive, liberale, kvinnelige akademikere. Og Musawah skal nå legge sitt generalsekretariat til Egypt, som er et viktig skritt under dagens omstendigheter, mens vi diskuterer kvinners rettigheter i disse landene som har gått igjennom revolusjoner. I det nye Egypt vil det måtte være rom for det religiøse argumentet for feminisme og for kvinners rettigheter. Og dette er et nytt rom som revolusjonene har åpnet opp for en ny rolle for islam, og vi har fått et nytt rom for å utfordre de konservative og de radikale tolkningene av islam som henholdsvis Brorskapet og salafistene har fremmet i Egypt.

Mange i Vesten ser det som bekymringsfullt at islam vil spille en større rolle i politikken med Brorskapet ved makten. Ser du det mer som en mulighet for å få mer mangfold inn i debatten om religionens rolle i Midtøsten, som kan bidra til at man i enda større grad er villig til å stille spørsmål ved illiberale autoriteter i disse samfunnene?

Den arabiske våren handler ikke om islam. Den handler om at folket kan holde myndighetene ansvarlige.

– Absolutt. Poenget for meg er ikke om parlamentet på dette første stadiet har et flertall av religiøse eller av sekulære, men at parlamentet, uansett flertall, holdes ansvarlige, og at de utfordres. Og i den forstand har Egypt endret seg for alltid. Mitt foreløpig siste besøk i Egypt var på kvinnedagen. Og jeg dro ditt for å marsjere mot parlamentet og kreve at parlamentet respekterer kvinners rettigheter. Vi ropte slagord mot militæret, og mot Det muslimske brorskapet. Og dette viser for meg hva revolusjonen har oppnådd: At når myndighetene gjør noe jeg misliker, da kan jeg demonstrere mot det, og holde dem til ansvar. Den arabiske våren handler ikke om islam. Den handler om at folket kan holde myndighetene ansvarlige.

New Zealand er et lite, tynt befolket land i verdens utkant, relativt velstående og med en sterk arbeiderbevegelse, som ofte har hatt allierte partier ved makten. Jordbruket er preget av selveiende bønder på stort sett mindre gårder, akkurat som Norge. Fra starten av 1970-tallet og frem til midten av 1980-tallet var landbrukspolitikken preget av reguleringer, subsidier og toll og avgifter på bøndenes innsatsvarer.

Men det er også forskjeller. Støttenivået i forhold til produksjonsvolumet (PSE) var aldri i nærheten av norsk nivå, men nådde EU-nivå i 1983. Som andel av BNP var støtten riktignok høyere på 1980-tallet enn i Norge, siden landbruket utgjør en betydelig større del av landets økonomi.

Klimaet er gunstigere, blant annet med mulighet for helårsbeitende sauer, noe som har ført til at New Zealand alltid har vært netto-eksportør av landbruksprodukter, i den grad at matvarer utgjorde og fremdeles utgjør mer enn halvparten av landets eksport. Norge er derimot nettoimportør. (Fisk er en annen skål.)

Reformer kan sjelden overføres direkte fra et land til et annet. Likevel, når norske bønder igjen aksjonerer og klager over dårlig inntekt, kan det være verdt å se litt nærmere på den mest radikale omleggingen av landbrukspolitikken i noe land i moderne tid.

Feil svar på økonomisk sjokk
Etter den første oljekrisen i 1973 kom New Zealands økonomi i trøbbel. En medvirkende grunn var at Storbritannia, som var målet for en tredjedel av landets matvareeksport, samtidig sluttet seg til EF, og dermed kraftig begrenset adgangen for mat fra New Zealand.

Veksten var lav, arbeidsledigheten stigende, handelsunderskuddene store. Noe måtte gjøres. Den konservative regjeringen (1975-84) bestemte seg for å bruke mer penger over en lav sko, også i form av økte landbrukssubsidier. Det virket ikke. I denne perioden lå den økonomiske veksten på 0,6 prosent årlig, inflasjonen over 10 prosent og budsjettunderskuddene økte til 9 prosent av BNP, hvorav mer enn en tredel besto av jordbrukssubsidier (Jardine, 2010).

Arbeiderpartiets markedsreformer
I 1984 kom en sosialdemokratisk reformregjering under ledelse av statsminister Lange og finansminister Douglas til makten. Den førte det mange ville kalle ”ren høyre-politikk” på en rekke områder.

Arbeiderpartiet hadde ikke den bindingen til bøndene og deres organisasjoner som de konservative hadde, og kunne derfor gjennomføre radikale endringer.  Men selv det konservative National-partiet hadde innsett at subsidiene måtte reduseres.

Det var altså det store budsjettunderskuddet som var den viktigste drivkraften bak reformene – en situasjon vi er langt unna i Norge. Men det telte også med at også at politikken førte til feilallokeringer, overproduksjon, overgjødsling og miljøskadelig overutnyttelse av marginalt areal.

Ved å gå vekk fra import-substitusjonsregimet som hadde vært styrende siden 2. verdenskrig, og over til et av de mest radikale frihandelsregimene i verden, kunne den nye regjeringen fjerne toll på innsatsvarer i jordbruket samtidig som de fjernet subsidiene. Det hadde både en politisk effekt, ved å redusere motstanden gjennom det som fremsto som en ”fair deal”, og en økonomisk effekt, ved å dempe sjokket for bøndene.

I Norge er tollbelastningen på bøndenes innsatsvarer mindre tyngende. Men man kan tenke seg en annen motytelse dersom subsidiene fjernes, nemlig fri omsetning av areal og opphevelse av jordvernet. I mange deler av landet har areal som i dag brukes til matproduksjon betydelig alternativverdi.

Bøndene klarte seg greit
I 1984 ble mer enn 30 ulike subsidier og eksportincentiver fjernet, og innen 1990 var praktisk alle subsidier faset ut. Slik har det forblitt. De utgjør nå omkring 1 prosent av produksjonsverdien (PSE), mot 35 prosent på toppen (1983) og ca 60 prosent i Norge. Det bevilges riktignok litt over statsbudsjettet til forskning, sanitærtiltak, avlingsskader og lignende. Disse postene er langt mindre enn i gjennomsnittet av OECD-land. Bøndene har ingen beskyttelse mot konkurranse fra utlandet, og New Zealand er en pådriver for internasjonal frihandel.

Selv om den ledende bondeorganisasjonen – Federated Farmers of New Zealand, støttet reformene, marsjerte en tredjedel av landets bønder til parlamentet i 1986 for å protestere. Så mange norske bønder har vi fremdeles til gode å se på Løvebakken.

Grunnen var at makroøkonomiske forhold ikke direkte knyttet til landbruksreformene (stigende valutakurs, høy inflasjon, høye renter) økte bøndenes kostnader og reduserte deres inntekter, slik at nettoinntektene falt kraftig i starten, og med dem verdien av jordbruksland (Jardine, 2010).

Det gikk ikke mange årene før inntekten var tilbake til gammelt nivå for melkebøndene. For kjøttprodusentene har det gått dårligere, men vi må huske at støttenivået på begynnelsen av 1980-tallet ikke var bærekraftig.

Bare omkring 5 prosent av bøndene forlot næringen i reformårene 1985-89, langt mindre enn forventet. Det skyldes også overgangsordninger, blant annet nedskrivninger av gjeld. Mens det i 1984 var 77.000 bruk, var dette i 2006 redusert til 66.000 – en betraktelig lavere nedgang enn vi finner i Norge.  Antall årsverk har sunket noe mer, men er nesten like mange som i 1970, før den store oppbyggingen av subsidiene (Jardine, 2010)

Landbrukssektoren er nå konkurransedyktig og voksende. Dens andel av BNP har falt noe, til 5,5 prosent i 2009 ifølge OECD, men dette er en naturlig utvikling vi ser i de aller fleste land.

Frie næringsdrivende
Bøndene i New Zealand lever kort sagt av inntektene de får i markedet, og prisene de får er omtrent identiske med verdensmarkedets. OECD skriver:

Overall, the total receipts of the farming sector were nearly identical to what they would have been at world prices in 2008-10.

Thomas Lambie (et ganske passende navn) var leder for Federated Farmers of New Zealand i 2004, og skrev i et notat utgitt av Cato Institute:

The key issue that we had to grapple with very quickly was that there was only one component important to farm income, and that was satisfying the consumer. We used to satisfy government officials in what they wanted.

Hans organisasjon oppsummerte reformene i et notat i 2002. Her er det mye nyttig lærdom:

New Zealand farmers have come through that experience stronger than ever. Left to face the market, they have prospered and are determined never again to be dependent upon government handouts. The New Zealand experience shows that in a modern economy, farmers do not need to rely on state charity. (…)

Where once farmers were treated with derision and scorn by the rest of the nation, now there is respect and even admiration. Much traditional animosity between town and country has gone. (…)

Farmers are now farming better; they are much more conscious that their activities must make good business sense. No longer are they chasing subsidies, pursuing maximum production at any cost. Farmers maintain cost structures that reflect the real earning capacity of their farms.

Kort sagt: Bøndene på New Zealand sluttet å være avhengig av statens veldedighet, og er igjen blitt frie næringsdrivende som klarer seg selv og er avhengig av markedet, ikke offentlige byråkrater.

Litteratur:
Federated Farmers of New Zealand (2002): Life After Subsidies. The New Zealand Farming Experience 15 Years Later.

 Jardine, Alastair (2010): Agricultural Reform in New Zealand. Occasional paper no. 33, Liberales Institute, Potsdam.

OECD (2011): Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2011, New Zealand.

Lambie, Thomas (2005): Miracle Down Under: How New Zealand Farmers Prosper without Subsidies or Protection. Free Trade Bulletin no. 16, Cato Institute, Washington, D.C.

Gjennomsnittsleseren av islamfiendtlige nettsider er en mann over 65 år, uten barn og med lite utdannelse. Denne nyheten bekjentgjorde Klassekampen tirsdag 24. april med henvisning til Alexa, som er et analyseverktøy for nettsteder.

Avisen hadde bl.a. analysert den lumske leserskaren til islamfiendtlige nettsteder. Det er på slike nettsteder den etter hvert så beryktede bloggeren Fjordman har boltret seg. I tråd med god journalistskikk hadde Klassekampens konsultert med islamofobi-eksperten Andreas Malm. Og sannelig: «Den typiske profilen for konspirasjonsteoretikere er eldre, ensomme menn, som blir helt besatt av et spesielt spørsmål og som kan trekkes mot islamfiendtlige konspirasjonsteorier».

Siden jeg er heretisk anlagt, kunne jeg ikke dy meg for å kjøre Klassekampen gjennom den samme Alexa-kvernen. Statistikken over nettleserne av «Venstresidas Dagsavis» viste et tydelig mønster:

• Aldersgruppen 65 år og oppover er overrepresentert.
• Menn er klart overrepresentert.
• De færreste har barn.

Disse funnene er – oppsiktsvekkende nok - de samme som Klassekampen gjorde om den islamofobe leserskaren. Kan det da virkelig stemme at Klassekampens aktverdige lesere består av samme kategori gretne lavtutdannede gubber som islamofobene? Man kunne jo nesten tro de bestod av noe så foraktelig som eldre mannlig arbeiderklasse.

Å nei! For det er et avgjørende moment hvor proletariatets fortropper skiller seg klart ut fra nettgrumset. Avisen skriver nemlig at: * De færreste leserne (av islamfiendtlige nettsider) har tatt høyere utdannelse utover grunnskolenivå. For Klassekampens del forteller derimot Alexa at lesere med utdannelse på masternivå eller høyere er sterkt overrepresentert.

Puh! Radikalerne kan puste lettet ut og vifte stolt med sine vitnemål ervervet etter årelangt blodslit på lesesalene. Men stopp en hal! Etter å ha gått Alexa nærmere i sømmene ser det ut til at de briljante akademikerne i Klassekampens redaksjon har gått i fare for å blande det amerikanske «graduate school» (altså utdannelse på masternivå og høyere) med det gode gamle norske ordet grunnskole. For sannelig er det over gjennomsnittlig mange lesere av Gates of Vienna, Islam Watch, The Brussels Journal, Vladtepesblog og andre som i godt selskap med Klassekampens egne lesere har avsluttet en slik «graduate school». De som aldri gikk på universitetet er derimot klart underrepresentert.

Klassekampens lesere får trøste seg med at nettgrumset umulig kan ha gått på Blindern på 70-tallet. Alexa kan imidlertid fortelle oss mer. Bl.a. viser det seg at over gjennomsnittlig mange lesere av islamfiendtlige blogger surfer hjemmefra og ikke fra jobb eller skole. Det gjelder derimot ikke for leserne av Klassekampen. Her er nemlig de som leser på jobb godt representert. Alexa tier til spørsmålet om lesernes arbeidsplass. Likeledes er det over gjennomsnittlig mange av Klassekampens lesere som har avbrutt universitetsutdannelse. Kanskje snakker vi om «sjølproletariserte» gamle gubber?

Heldigvis for Klassekampen er Alexa ærlig nok til å innrømme at etterretteligheten til alle disse funnene er lav. I det minste har både Alexa og Klassekampen noe til felles.  

Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 var det knapt noen som hadde hørt om global oppvarming. I dag er klimautfordringene er blant de viktigste vi står overfor, og de henger tett sammen med hvordan vi produserer og benytter oss av energi. Framtidas satsing må komme på fornybar og ikke fossil energi. Derfor må energipolitikken underlegges klimahensyn, og ikke styres av samme statsråd som skal prøve å tekkes den mektige oljelobbyen. Derfor må vi også skille oljepolitikken og energipolitikken fra hverandre. Energipolitikken må forenes med de øvrige miljøhensynene i det nye og forsterkede Klima- og energidepartementet, mens oljeforvaltningen i stor grad kan fordeles på Næringsdepartementet og Finansdepartementet.

Klimameldingen viser at Miljøverndepartementet har høye ambisjoner, men mangler virkemidler til å nå dem. Allerede for et par år siden kunne Riksrevisjonen fortelle oss at de fleste klimavirkemidlene ligger i Finansdepartementet og tunge sektordepartementer. Før jul fikk vi dette demonstrert i praksis. Da la Olje- og energidepartementet fram en oljemelding som direkte undergraver klimameldingen på flere punkter.

I Danmark har klima- og energiministeren fra Radikale Venstre satt et mål om at 35% av den danske energiforsyningen skal komme fra fornybare energikilder innen 2020. Det er resultatet av en politikk som ser energipolitikken i et klimaperspektiv og ikke i et oljeperspektiv. Nå må også vi plassere energipolitikken der den hører hjemme, nemlig underlagt klimahensyn. Og vi trenger én statsråd som kan se klimapolitikk, energipolitikk og klassisk naturvern i sammenheng.

Guri Melby
leder i Venstres programkomité

(trykket i Dagsavisen 18.05.12)